Kick-off

6.juni 2013 ble”Borte bra, men hjemme” lansert med kick-off seminar på Litteraturhuset!

Generalsekretær i Rådet for Psykisk Helse, Tove Gundersen åpnet seminaret 2013 014med å understreke hvor viktig det er å sette psykisk helse for hjelpearbeidere på dagsorden. Rådet har lenge vært opptatt av at psykisk helse må ivaretas bedre i humanitær sammenheng.  De var glade for  å få være med å støtte ”Borte bra, men hjemme…”.  Takket være økonomisk støtte fra Extrastiftelsen, er prosjektet blitt en realitet.

Med ny regjering på 90-tallet, fikk Norge en mer aktiv utenrikspolitikk, norske organisasjoner ble mer synlige og aktive i internasjonale kriseområder.  Norge ble en humanitær supermakt.  Til enhver tid er det ca 500 nordmenn som tjenestegjør i internasjonal humanitær virksomhet.

Alle har en psykisk helse, og ca 30-50% av den norske befolkning vil få psykiske utfordringer i løpet av livet.  Det er forståelig at mennesker som har deltatt i krigs- og krisesituasjoner kan få psykiske reaksjoner. Det  er viktig å ikke sykeliggjøre hjelpere som får psykiske reaksjoner, men lytte til dem det gjelder og normalisere reaksjonene. Åpenhet, kunnskap og erfaringsdeling er viktige stikkord her.  ”Borte bra, men hjemme…” skal være et supplement til – og kanskje også en inspirasjon for – hjelpeorganisasjonene.

Tove Gundersen takket til slutt Jan Melby fra Extrastiftelsen for at de støttet prosjektet. 2013 016

Jan Melby repliserte med å understreke at Extrastiftelsen var glad for å kunne støtte igangsettelsen av et viktig og samfunnsnyttig initiativ.  Extrastiftelsen har tidligere gitt støtte til prosjektet Kameratstøtte.no for Forsvarets veteraner, et  prosjekt som ble lansert gjennom Mental Helse.  Det kan trekkes mange paralleller mellom humanitære veteraner og forsvarsveteraner, og der kan være felles problemstillinger.  Begge prosjektene er basert på likemannsarbeid –  en modell Extrastiftelsen har stor tro på.  I tillegg til at utenlandsoppdrag er en påkjenning for den enkelte, ble det også pekt på at det kan være en belastning for familien.

Extrastiftelsen støttet ved siste tildeling over 500 prosjekter.  Midlene kommer fra TV-spillet Extra, som i disse dager lanserer et nytt spillebrett hvor en av seks vinner.  Ved å spille Extra, støtter man gode formål.

Rolf BorgosProsjektleder i ”Borte bra, men hjemme…”  2013 019  innledet med å dele noe av sin historie med deltakerne på seminaret, før han gikk over til å snakke om prosjektet.  Borgos har vært på oppdrag i Burma, Kongo,  Bosnia, Kroatia, Midt-Østen og Afghanistan, før han ga seg i 2005.   (Du kan lese mer om hans historie i intervju med Bistandsaktuelt 

Borgos opplevde at kulturen i hjelpemiljøet ikke oppfordret til å vise redsel, usikkerhet eller svakhet.  Dette var følelser og reaksjoner som ble holdt tilbake under oppdrag og under debrief.  Borgos opplevde  å få reaksjoner i ettertid i form av søvnløshet, usikkerhet og angst.

“Hvorfor skulle sivile hjelpearbeidere ha mindre behov for oppfølging etter og under operasjoner i utlandet enn soldater fra Forsvaret?”  spør Borgos.    Prosjektet “Borte bra, men hjemme…” skal være et supplement til organisasjonenes oppfølgingsarbeid, gjennom å danne nettverk for  frilansere, deres familier og barn.

Hvordan skal hjelperne hjelpe seg selv?  Om likemannsarbeid som metode kan vi lære mye av det arbeidet ofrene fra Utøya har gjort og av SIOPS’ erfaring fra veteranarbeid.  Målgruppen er i første omgang internasjonale hjelpearbeidere som har arbeidet frilans og deres familier – med fokus på barna.  Prosjektet ønsker i fremtiden å bidra til mer forskning på dette feltet.

Prosjektet ”Borte bra, men hjemme…” har en viktig rolle i og å menneskeliggjøre  de opplevelser og utfordringene som nødhjelps – og bistandsarbeidere får, og ikke sykeliggjøre de. Det er viktig å gi anerkjennelse.

Initiativtakerne til ”Borte bra, men hjemme” mener at prosjektet har en berettigelse og muligheter for å fylle en viktig rolle i samfunnet.

Anders Grindaker, talsperson for SIOPS,  2013 024sitter i referansegruppen til  ”Borte bra, men hjemme…”  og støttet utsagnet til Borgos om at det å ta vare på humanitære veteraner bør være et samfunnsansvar. SIOPS er opptatt av at staten har et særskilt ansvar for soldater som har tjenestegjort i utlandet, og det bør også gjelde for humanitære veteraner. Der er mange fellestrekk mellom soldater og humanitære hjelpearbeidere. Ved retur til Norge etter oppdrag i krigs- og katastrofeområder, kan overgangen by på store utfordringer.

Erfaringen med soldater som kommer tilbake, er at det ofte er vanskelig å formidle det de har opplevd til omgivelsene.  Kanskje det til og med ikke er mulig å sette ord på, ikke er mulig helt å forstå eller formidle reaksjonene som kan komme i etterkant.  Det er ”normale reaksjoner på unormale hendelser”, men ord strekker ikke til.

Det å komme hjem til et velorganisert samfunn som Norge med overflod på det meste, kan gjerne sette i gang dype, eksistensielle følelser.  Det er ikke alt det  verken kan eller behøves å sette ord på.  Det å grave i opplevelser og traumer og å gjenoppleve dem, kan i noen tilfeller være med på å gjøre vondt verre.

De største utfordringene for soldatene kommer gjerne når de ikke er lenger er i systemet, ikke er ute på oppdrag.  Mange soldater som tar oppdrag i internasjonale operasjoner, går inn og ut av ”systemet”.  Her er det direkte paralleller til frilanseren som ”Borte bra, men hjemme…” har hovedfokus på. Det er viktig at folk har et sted å henvende seg, og at de har et sted de kan treffe likesinnede.

Grindaker utfordret prosjektet til å jobbe med å få mer fakta om bistands-arbeideren på bordet.  ”Hvem er bistandsarbeideren?”.  Når en nå skal drive prosjektet fremover, er det viktig å  ikke basere seg på synsing, men på fakta.  Grindaker oppfordret prosjektet til å sette i gang en levekårsundersøkelse for å få mer informasjon om bistandsarbeideren.

Psykiater Finn Skårderud,  2013 027Senter for Mentalisering  støtter prosjektet og er med i referansegruppen. Han har stor tro på likemannsprinsippet og har erfaring som terapeut for hjemvendte Afghanistan-soldater, krigsveteraner. Psykiatrien vet en del om hjemvendte soldater, mens der er mindre kunnskap om humanitære hjelpere. Skårderud tok oss med på en historisk reise i  hvordan diagnosene  på soldaters psykiske reaksjoner har endret seg gjennom tidene, frem til diagnosen PTSD ble introdusert på 1980-tallet. Diagnosene har vært både historisk og kulturelt fundert.

I Norden har vi ikke opplevd krig eller krigslignende situasjoner siden 1945.  Det gjør at vi på et vis er mer ”uskyldige” når vi reiser ut i krigslignende situasjoner.  Opplevelsene vi utsetter oss for blir mer ”uventet” enn for de som har krig som en del av egen historie.  Soldater som befinner seg over lang tid ved fronten, vil alle få PTSD symptomer. En må regne med at 10-15% av de som drar i krigstjeneste for Norge i dag, vil få en en psykisk reaksjon som vil kreve behandling når de kommer hjem, et faktum som gjerne blir underkommunisert.

Traumereaksjoner vil også kunne ramme mennesker som ikke er i ”fronten”.  Det er ikke slik at jo nærmere man er der det skjer, jo større traumer.  Etter andre verdenskrig hadde man f.eks i Storbritannia erfaring med at det var de barna som ble sendt på landet, vekk fra familiene sine, som fikk de største traumene.  De som ble igjen i London, som faktisk ble bombet, klarte seg bedre.  For å beskrive hvordan et traume oppstår i hjernen, brukte Skårderud et bilde om at vanlige spor i hjernen lages som om vi går opp fotspor i gresset.  Gjennom å gå veien flere ganger, lager vi langsom en sti og så en vei.  Et traume kan være som om vi sprenger frem en helt ny dal i løpet av svært kort tid.

Skårderuds erfaring fra behandling av Afghanistan-veteraner, er at deres reaksjoner er svært forskjellige.  Bildet er sammensatt, og det er mange forhold som spiller inn på hvordan en takler hverdagen når en kommer hjem.  Ofte kan det å være sammen med likemenn være den støtten man har mest behov for.   Han liker uttrykket om at folk ofte har ”normale reaksjoner på unormale hendelser”. Det er viktig ikke å isolere seg.  Isolasjon er en av  faktorene som kan føre til depresjon og gjøre veien til rusmisbruk kortere.  Mennesker med krigstraumer vil ofte ikke selv gjerne snakke om det de har opplevd.  Da er det ikke nødvendig å grave i fortiden, det er her og nå som gjelder, men det er viktig å kunne forholde seg til det som har skjedd på en måte som gjør at en takler at temaet kommer på banen.

I vår tid opplever vi ofte at det offentlige rom fylles med ”åpenhjertige historier” og ”personlige opplevelser”.  Skårderud mener en del av dette kan karakteriseres som ”lekkasjer”.  Han oppfordret prosjektet til å legge til rette for nettverk  hvor mennesker i fortrolighet kan dele personlige opplevelser i lukkede arenaer hvor det bygges tillit.

Det ble tatt opp mange interessante tema i Paneldabatten til slutt.

2013 042

(Panelet ra venstre: Rolf Borgos “Borte bra, men hjemme…”, Anders Grindaker SIOPS, Anne-Cath da Silva Flyktninghjelpen, Psykiater Finn Skårderud, Atle Sommerfeldt Biskop i Borg, Per Bertelsen “Borte bra, men hjemme…”)

Hovedfokus var  på prosjektets vei videre, samarbeid med andre organisasjoner/institusjoner og hvordan trekke lærdom av andres arbeid og erfaringer. Frivillige organisasjoner som rekrutterer folk til internasjonale operasjoner, uttrykte seg positivt til å samarbeide med prosjektet.  De så det som et supplement til egen oppfølging av sine ansatte.

Noen hadde erfaring med at det var utfordrende for initiativtakere og medlemmer å holde på interessen i denne typen prosjekter.. Et svar på det, kan være  å samarbeide med andre, og ”Borte bra, men hjemme…” fikk ros for å ha knyttet seg til  en større organisasjon som Rådet for Psykisk Helse.

Prosjektleder Borgos avsluttet med å si at prosjektet ønsker å lære og samarbeide med andre, men at det er viktig for prosjektet å være uavhengig.  Prosjektet er nå i en startfase, og det viktigste i nærmeste fremtid må være å få nettverket opp og stå, og la medlemmene  styre veien videre.

 2013 038
Per Bertelsen var møtelede , og Anne Hernes Olsen ledet debatten 
begge fra “Borte bra, men hjemme…”

%d bloggers like this: