Annes historie

” Når jeg nå ser tilbake……”

                                                  Av Anne Hernes Olsen, august 2014

Våren 1994 sto jeg i Tanzania, nær grensen til Rwanda, og hjalp flyktninger å komme seg til nærmeste mottakssenter.  De fleste måtte ta seg frem til fots. Bare sårbare grupper som barn, syke og gamle fikk være med lastebilene.  Jeg var sekondert av Flyktningerådet til UNHCR til å delta i en storstilt nødhjelpsoperasjon.  Logistikeren i meg var utålmodig.  Kunne de ikke skynde seg litt med å komme ombord?  Kunne de ikke trenge seg litt mer sammen?  Det var om å gjøre å få køene unna.  Jo fortere vi kunne laste folk om bord,  jo fortere kunne bilene komme tilbake for å hente flere.  Mens jeg kjente på utålmodigheten,  møtte jeg blikket til en mann som hjalp sin gamle mor med noen få eiendeler i en bylt opp på lasteplanet. Sårbarheten i mannens blikk traff en sårbarhet i meg. Hans nakne fortvilelse ble i et øyeblikk min fortvilelse, og jeg fyltes med skam over min iver etter å være effektiv.  

Gymnaslærerens ord fra historietimen 20 år tilbake slo ned i meg:  ”Dere må huske at for nazistene var ikke jødeutryddelsen et moralsk problem,” sa han,  ”det var et logistikkproblem”  Det lå en dybde i denne setningen som gjorde at den satt som spikret i meg 20 år senere og nå dukket opp her.  Var jeg i ferd med å gjøre beskyttelsen av mennesker til en logistikkoperasjon uten sjel?  Det ble en tankevekkende opplevelse å se hvor lett det var å distansere seg fra menneskene jeg skulle hjelpe, men også hvor nær jeg kunne være hvis jeg åpnet for det.

Senere, under samme oppdrag, fikk jeg ansvar for å administrere en flyktningeleir nord i Tanzania, på grensen til Uganda – Murongo flyktningeleir med mellom 8000 og 10000 mennesker.  Pga avstand og dårlig infrastruktur bodde jeg i telt i leiren.  Det var kjølig om natten, og vi delte ut ulltepper.  Rasjonene var knappe, ett teppe til tre personer.  En natt ble jeg vekket av en ung mann som søkte hjelp.  Han var knivstukket, og blodet rant fra hodet.  Min kollega og jeg kjørte ham til nærmeste lokale sykehus.  Gutten ble tatt i mot og behandlet.  Mens jeg sto i gangen og ventet, kom en liten kvinne bort og nappet meg i armen.  Hun ville jeg skulle følge med.  Jeg fulgte henne, og der, inne på steingulvet i et annet rom, pekte hun på en bylt pakket inn i et ullteppe.  Det var hennes døde datter.  Kvinnen ville så gjerne beholde teppet som likklede.  Der fantes ikke noe annet å begrave barnet i.  Kunne hun få et nytt teppe til det barnet hun hadde igjen?  Da jeg spurte den britiske representanten fra hjelpeorganisasjonen som delte ut tepper om denne kvinnen kunne få et ekstra, var svaret: ”Det tror jeg ikke.  Hvordan skulle det gå om vi skulle dele ut tepper til alle som dør her?”  Jeg skammet meg over svaret og over situasjonen.  Det  var uverdig, og uttrykk for en makt og en avmakt som berørte meg på et dypt plan.  Hvordan kunne briten nedverdige seg selv, kvinnen og det døde barnet på denne måten?

Da jeg kom hjem, ble jeg intervjuet av Bergens Tidende.  Der var et stort bilde av meg på forsiden under overskriften ”100 dager for Rwanda”.  I intervjuet sier jeg at jeg prøvde å ha et profesjonelt forhold til jobben og at vi hadde fått ro og stabilitet i en leir som var preget av uro.  Jeg hadde gjort noe meningsfullt, men jeg var sliten, jeg hadde grått mye over nøden og jeg hadde ofte vært redd. Dypt i meg bar jeg også på en skam, et ubehag, en sårhet som jeg ikke snakket om, dype eksistensielle følelser som det var vanskelig å sette ord på.  Jeg var overveldet av inntrykk som hadde berørt meg på mange plan og som jeg hadde sanset gjennom mange dimensjoner.  En ting visste jeg likevel, og det var at jeg ville ut igjen på nye oppdrag.  Fra første stund følte jeg at jeg gjorde noe meningsfullt, samtidig som spenningen, utfordringene og eventyret  fanget meg.  Jeg opplevde så sterkt dette menneskelige fellesskapet, en felles kraft som fikk meg til å føle og sanse at vi dypest sett har mer til felles enn vi har som skiller oss.  Det å være så tett på livet og døden åpnet for en eksistensiell følelse av å komme ”bak” fasaden og kulturen og kommunisere på et grunnleggende menneskelig plan.  Afrikas mystikk og magi, det å kunne gjøre en forskjell – alt dette tiltrakk meg.  Mange av kollegene i felt i FN-systemet var særdeles dedikerte og kunnskapsrike.  Jeg hadde truffet så mange kloke mennesker med et videre syn på livet enn det jeg hadde.  Det beriket meg, førte til selvrefleksjon og til at jeg lengtet ut igjen.  Erfaringene endret mitt syn på livet, mitt eget samfunn og på meg selv.

I 1996 var jeg med i et TV-program hvor jeg ble hyllet som representant for vår tids helter, de som reiste ut for å hjelpe andre.  Jeg gikk inn i rollen, men husker ubehaget jeg følte etterpå.  Rollen jeg spilte som helt i den humanitære stormakts tjeneste smakte ikke bare godt.  Jeg visste jo selv at jeg var langt fra noen helt. Det var mine kunnskapsrike lokale medarbeidere og samspillet med de vi skulle hjelpe som gjorde at vi hadde fått ting til.  Det såre og det vanskelige, alt det jeg ikke kunne snakke om ble pakket vekk, og jeg fortsatte som før.

Det skulle bli mange år med nødhjelpsarbeid. Nødhjelpsindustrien ble etter hvert milliardindustri.  I tillegg til å være hjelpearbeidere,  ble vi  redskap for gjennomføringen av det internasjonale samfunns politikk.   Jeg ble svært tilpasningsdyktig. Jeg var som en kameleon, kunne gli inn hvor som helst. Spørsmålet jeg hadde stilt meg selv i 1994 om jeg var i ferd med å gjøre beskyttelsen av mennesker til en logistikkoperasjon uten sjel, ble etter hver også til et spørsmål om jeg var med på å gjøre beskyttelse til et politisk spørsmål, uten sjel og menneskelig nærhet.  Det ble farligere å være nødhjelpsarbeider.  Samtidig opplevde jeg at miljøene ble hardere og mer konkurransepreget.  Det var en arena for de tøffe og sterke.  De som ordnet opp.  Der var liten plass for varme og nærhet. Vi bodde mer og mer i egne leire distansert fra de vi skulle hjelpe.  Øyeblikkene jeg var nær, ble færre.

Det ble vanskeligere og vanskeligere å snakke om alle dilemmaene jeg følte i arbeidet, om de eksistensielle følelsene og min egen sårbarhet.  Jeg fornektet  og fortrengte, og så ikke hva dette gjorde med meg som menneske.  Fokuset var på å levere.  Det var først mange år senere, da sårbarheten ikke lenger lot seg fortrenge, at jeg fikk bearbeide disse følelsene.  Jeg skjøv det vanskelige vekk helt til jeg ”møtte veggen”.

I  2001 var jeg portrettert i en annonse for å skaffe flere medlemmer til beredskapsstyrken.  Jeg ser på bildet av meg selv – besluttsom, handlingsorientert og med ordene: ”hun har vist hvor viktig det er med presisjon og effektivitet.”.  Jeg var handlekraftig og profesjonell.  Ja, det var viktig, men arbeidet hadde også en annen side.  Jeg var i ferd med å miste meg selv.  I min iver etter å tilpasse meg, være effektiv og tøff, skjøv jeg vekk min egen sensitivitet og det som faktisk hadde vært en av mine drivkrefter for å reise ut fra begynnelsen – et ønske om å bruke min logistikk- og samfunnsfaglige kompetanse på å beskytte mennesker på flukt i deres grunnleggende behov.

Etter å ha jobbet ”på overtid” i noen år, var nok nok.  Jeg måtte finne meg selv igjen, og jeg måtte prøve å finne et nytt fotfeste i livet.  Jeg hadde ikke mer å gi, og jeg fikk nærmest en aversjon mot nødhjelpsarbeide.  Bare tanken på å gå inn døren hos min gamle arbeidsgiver ga meg angst. Inne i meg hadde jeg et vell av følelser jeg ikke kunne snakke om og som jeg hadde prøvd å skyve vekk.  Nå måtte jeg ta fatt på en ny reise, en reise inn i meg selv.  Det var vanskelig. En stund trodde jeg ikke jeg skulle klare det. Jeg hadde forandret meg, jeg bar på erfaringer og opplevelser som ingen i mitt gamle miljø kunne forstå.  Jeg forsto dessuten ikke selv hva alle erfaringene hadde gjort med meg. Det var lettere å snakke om farene jeg hadde vært utsatt for, fortvilelsen over å ta imot kolleger som var blitt skutt og redselen for å bli utsatt for vold og å dø selv.  Og, ikke minst, alle historiene om de merkverdige sjefene med sine sære lederstiler.  Eksistensielle spørsmål og spørsmål om egen identitet presset på.  Jeg hadde ikke jobb, var sliten og gjorde en dårlig figur på alle intervjuene jeg ble innkalt til.

Til slutt ringte jeg min gamle arbeidsgiver og ba om hjelp.  De bestilte time til meg på et senter for krisepsykologi.  Det ble dessverre ikke noe godt møte.  Etter tre timer følte jeg at jeg holdt på å bli dyttet feil vei – nærmere stupet, ikke bort fra det. Jeg inntok min gamle forsvarsposisjon: ”Dette fikser jeg. Det gjelder å komme seg videre. Takk for hjelpen”. Vedkommende psykolog var tilsynelatende fornøyd da jeg gikk.  Inni meg følte jeg meg verre enn noensinne.

Det som hjalp meg, var min familie, mine gamle venner, et par venner jeg hadde fått ute, og helt avgjørende – en ny fastlege og en klok psykolog.  Jeg hadde også et sterkt indre kompass som hjalp meg til å ta en del intuitivt riktige, men utradisjonelle valg i en vanskelig tid.   Det tok meg mange, mange år å lande og å finne tilbake til den delen av meg selv jeg hadde mistet underveis, og samtidig akseptere at jeg var forandret.  Etter hvert, mens jeg var i denne prosessen, tenkte jeg at det måtte jo være andre som hadde vært ute, som også syntes det var vanskelig å komme hjem.  Sammen med to tidligere kolleger dannet vi så nettverket  ”Borte bra, men hjemme…?”

Jeg tror at utfordringene med å komme hjem vil være forskjellige fra person til person, alt etter hvilke opplevelser man har hatt, personlighet, egen bakgrunn og livssituasjon.  Vi vet allerede fra internasjonal forskning at hjelpearbeid fører til økt risiko for yrkesrelaterte skader.  Dette er en risiko det må tas høyde for i organisasjonenes HMS arbeid, og det er viktig at Norge som humanitær stormakt som sender ut tusenvis av hjelpearbeidere tar innover seg at mange kan trenge oppfølging når de kommer hjem, kanskje først etter mange år.

%d bloggers like this: